Ifølge en uttalelse fra EU-kommisjonen definerer den første fullmaktsloven de nødvendige vilkårene for at hydrogen, hydrogenbaserte drivstoffer eller andre energibærere skal kunne klassifiseres som fornybare drivstoffer av ikke-biologisk opprinnelse (RFNBO). Lovforslaget tydeliggjør prinsippet om hydrogen-"addisjonalitet" som er nedfelt i EUs fornybarenergidirektiv, som betyr at elektrolyseceller som produserer hydrogen må kobles til ny fornybar elektrisitetsproduksjon. Dette addisjonalitetsprinsippet er nå definert som "fornybare energiprosjekter som settes i drift tidligst 36 måneder før anlegg som produserer hydrogen og dets derivater". Prinsippet tar sikte på å sikre at produksjonen av fornybar hydrogen stimulerer til en økning i mengden fornybar energi som er tilgjengelig for nettet sammenlignet med det som allerede er tilgjengelig. På denne måten vil hydrogenproduksjon støtte dekarbonisering og utfylle elektrifiseringsarbeidet, samtidig som man unngår å legge press på kraftproduksjonen.
Europakommisjonen forventer at strømbehovet til hydrogenproduksjon vil øke innen 2030 med storskala utplassering av store elektrolyseceller. For å oppnå REPowerEUs ambisjon om å produsere 10 millioner tonn fornybart drivstoff fra ikke-biologiske kilder innen 2030, vil EU trenge rundt 500 TWh fornybar elektrisitet, noe som tilsvarer 14 % av EUs totale energiforbruk innen den tid. Dette målet gjenspeiles i kommisjonens forslag om å heve målet for fornybar energi til 45 % innen 2030.
Den første fullmaktsloven beskriver også de ulike måtene produsenter kan demonstrere at fornybar elektrisitet som brukes til å produsere hydrogen, overholder addisjonalitetsregelen. Den introduserer videre standarder som er utformet for å sikre at fornybar hydrogen kun produseres når og der det er tilstrekkelig fornybar energi (kalt tidsmessig og geografisk relevans). For å ta hensyn til eksisterende investeringsforpliktelser og for å la sektoren tilpasse seg det nye rammeverket, vil reglene bli faset inn gradvis og er utformet for å bli strengere over tid.
EUs utkast til autorisasjonslov i fjor krevde en timebasert korrelasjon mellom forsyning og bruk av fornybar elektrisitet, noe som betyr at produsenter måtte bevise hver time at elektrisiteten som brukes i cellene deres kom fra nye fornybare kilder.
Europaparlamentet avviste den kontroversielle timekoblingen i september 2022 etter at EUs handelsorgan for hydrogen og hydrogenindustrien, ledet av Rådet for fornybar hydrogenenergi, sa at den var ubrukelig og ville drive opp EUs grønne hydrogenkostnader.
Denne gangen går kommisjonens autorisasjonslovforslag på akkord med disse to posisjonene: hydrogenprodusenter vil kunne matche hydrogenproduksjonen sin med fornybar energi de har avtalt med på månedlig basis frem til 1. januar 2030, og deretter kun godta timebaserte koblinger. I tillegg setter regelen en overgangsfase, som tillater at grønne hydrogenprosjekter som er i drift innen utgangen av 2027, kan unntas fra addisjonalitetsbestemmelsen frem til 2038. Denne overgangsperioden tilsvarer perioden da cellen utvides og kommer inn på markedet. Fra 1. juli 2027 har imidlertid medlemslandene muligheten til å innføre strengere tidsavhengighetsregler.
Når det gjelder geografisk relevans, slår loven fast at fornybare energianlegg og elektrolyseceller som produserer hydrogen plasseres i samme anbudsområde, som er definert som det største geografiske området (vanligvis en nasjonal grense) der markedsaktører kan utveksle energi uten kapasitetstildeling. Kommisjonen sa at dette var for å sikre at det ikke var noen overbelastning i nettet mellom cellene som produserer fornybar hydrogen og de fornybare kraftenhetene, og at det var hensiktsmessig å kreve at begge enhetene var i samme anbudsområde. De samme reglene gjelder for grønn hydrogen som importeres til EU og implementeres gjennom sertifiseringsordningen.
Publisert: 21. feb. 2023